Moss' nye identitet og ansikt

Vi har alle en ting felles -  røttene våre. Vi blir preget av våre omgivelser og vi kan prege dem.  Jeg er født og oppvokst i Moss og er stolt av det.  Andre er flyttet hit i voksen alder og er også blitt glad i byen.

Vi er preget av vår fortid og vi kan gjennom ulike veier påvirke vår framtid når det gjelder byen vår.

I disse dager for 80 år siden var de ulike komiteene for Mosseutstillingen 1937 i ferd med å sluttføre sitt arbeid. Utstillingen åpnet 1. juni og bare på første dagen var den besøkt av over 10.000 mennesker.  Godt over halvdelen av byens befolkning den gang.

De kjente arkitektene Korsmo og Reppen hadde utformet og var krumtappene i oppsettingen av messeområdets paviljonger, restaurant og stevneområde. Dette dynamiske paret ble omtalt som de «gærne arkitektene på Skarmyra fjellet» der de bygde opp, så rev ned, malte farger som de senere forandret for å bli fornøyd.

Bygninger og fargevalg brøt fullstendig med datidens tradisjon, men fikk likevel en meget god mottagelse i lokal og utenbys presse. 

En Fredrikstad avis skrev at en sunn optimisme særpreger borgerne i Moss. Journalisten utdypet utsagnet på følgende måte: «Ja, jeg vil våge å påstå at Moss søker sin like med hensyn til optimistisk innstilling».

Dette var 1937. Moss hadde i løpet av noen tiår vært gjennom en storstilt industriell utvikling. Fabrikkhjulene gikk for fullt og fremtiden så lys ut. Moss hadde forandret «ansikt» som det ble sagt under en av åpningstalene til utstillingen.

Nå er vi i 2017 og vår by er igjen i ferd med å forandre «ansikt». 80 år etter at Moss fikk et tydelig arkitektonisk uttrykk gjennom funksjonalismen, eller funkis som det ble kalt på folkemunne, står vi på ny foran en iøynefallende «ansiktsendring». 

En forandring som i første omgang er preget av en sterk bolig utbygging i sentrumsnære områder.  Moss er med sin beliggenhet og utviklingspotensial blitt er blitt et yndet objekt for banker, eiendomsutviklere og meglere.

Store offentlige prosjekter vil også bli igangsatt i nær fremtid. I år starter arbeidet med et moderne jernbaneanlegg. Deretter kommer i tur og orden ny stasjon, flytting av havn og ny riksvei 19 som skal styre trafikken under og ut av byen.

Alt dette er kjent fra tidligere, omtalt og debattert i media. Den største utfordringen de nærmeste 4-5 år blir bygging av ny togtunell. Store deler av bymiljøet blir endevendt.  Det blir støy med spunting og sikring av leirmasser, samtidig som livet skal gå sin normale gang.

Det blir vemodig for mange mossinger å se deler av Moss sin historie blir borte for alltid.

Byens nye «ansikt» vil få et uttrykk som ha lite til felles med vår gamle industriby. Dette gir både utfordringer og muligheter. Hva skal bevares for ettertiden og hvordan planlegge en ny arkitektur med nye løsninger for transport, energi og avfall?

I vårt felles syn på å skape Moss til en by hvor det er godt å leve, bo og arbeide i kan det være nyttig å se noen ti-år tilbake for å gjenoppdage hvilke verdier Moss sin nære historie er bygd på.

Mosseborgeren har tradisjoner for å trekke i lag. På 50 og 60 tallet ble svært mange nye boliger bygd gjennom boligkooperasjonen. Dugnad var vanlig for å gjøre innskuddet så lavt som mulig.

Nesparken var i starten et fellesprosjekt mellom kommunen og frivillige organisasjoner. Det samme gjaldt for Mossehallen som sto ferdig til byjubileet i 1972.

Dette er bare noen få, men viktige eksempler på å løfte i flokk. Man skal være varsom med bruk av ordet identitet, men jeg mener at reisen fra det gamle klassesamfunnet i Moss til vår tid har i seg en stolthet og en felles form for Mosseidentitet.

Fra gjenreisning etter 2. verdenskrig, deretter oppblomstring av industribyen Moss og den senere nedbygging av hjørnesteins bedrifter står vi ennå en gang foran store utfordringer for byen vår.

En fersk meningsmåling utført av Opinion forteller at hver tredje nordmann tror at verden vil være et dårligere sted å være om 10 år. Samtidig slår FN fast at verden utvikler seg i riktig retning på flere viktige områder; innen fattigdomsbekjempelse, spedbarnsdød og tilgang til rent vann.  Hva vi ser er avhengig av hvilke briller vi ser med.

Er det mulig i dagens offentlige debatt om byutvikling lære noe av våre forfedre?  I 1937 var det en helt annen tidsånd. Til tross for mørke skyer over Europa bar byen preg av framtidstro og optimisme.

Kan vi gjennom vår arv ane en felles tilnærming til det framtidige Moss?

Jeg innledet med at vi alle har røtter til et sted. Den klassiske formen for å høre hjemme et sted beror på at man er født og oppvokst der. Men for mange kan det av ulike grunner bli et annet sted som utvikler seg til at” her hører jeg til”. Ikke bare i nyere tid, men langt tilbake har Moss vært et stoppested hvor folk har slått seg til og bidratt til en felles utvikling.

Optimisme er ikke noe vi arver, men skaper. Vi kan strides om byutvikling og veien dit, men alle vet vi at framtiden allerede er her. En framtid med mange ukjente faktorer, men også muligheter. Mosseutstillingen 1937 brøt med tilvante forstillinger om byggestil, farger og plakatkunst. Dette virker smått i våre dager, men bidro med sin form for opplevelse og stolthet for byens sin den gang.

I dag skal vi skape et Moss med et nytt «ansikt» som både er bærekraftig, tar vare på de eldre og framtidige generasjoner, ha et vakkert og tiltalende miljø, gode teknologiske løsninger og kanskje til og med ha et optimistisk syn på framtida?

Jeg tror vi klarer det – i fellesskap!